Debattene går

I anledning kvinnedagen et innlegg fra en hjemmesitter...

Ukens to tema som fanger en mammas interesse er jo selvsagt spørsmålet omkring foreldrepermisjon og kvinnens tap på det, og barnehagesaken og om barn har godt av det når de er under to år.

Om førstnevnte kom det jo nettopp ut en bok jeg skrev om i forrige innlegg. Og jeg kjenner at jeg, som før jeg fikk barn trodde jeg skulle dele Anne Enger og Kristina Hagens synspunkt, i stedet heller litt mot mammadamens syn på saken - som velger å kalle det karrierefellen. Både for mor og far. Ikke at jeg mener det er greit at kvinner tjener dårligere enn menn, lønnsgapet må gjøres noe med. Og at de frivillige delingene av permisjonstiden nå stort sett utnyttes av kvinner og lite går til pappaene. Arbeidsgivere har fortsatt mye igjen når det gjelder å se det naturlige i at fedre tar ut mer enn fedrekvoten, og mødre må kunne gi fra seg mer. Men samtidig ser jeg nå hvor komplisert det kan være å jobbe og holde på med andre aktiviteter med en liten baby. Jeg skal jo ut og jobbe litt snart, og gruer meg til planlegging av amming, pumping og koordinering med den som skal være hjemme med Gaute. Samtidig som jeg unner pappaen litt mer nærkontakt med gutten, der han får 100 % ansvaret noen timer. Men så lenge en mor ammer ER det ikke så greit å jobbe, og som Anne Enger sier at hvis en tredeler med 80 % lønn så kan mor få være hjemme opp til 8 måneder. Vel, det er jo mange som ammer lenger også. Ikke dagen lang da men likevel... Noen vil kanskje ta ut 100 % også, og står igjen med 6 måneder. Da er det vel ikke uventet om enda flere mødre velger deltid etterpå eller tar ut mer ulønnet permisjon og dermed er vi på stedet hvil likevel.

Jeg har alltid tenkt at det måtte da være mulig å jobbe 100 % selv om man er mor, og delta på fritidsaktiviteter selv om man har baby. Irritert meg over styremedlemmer og korpsmusikanter osv som stadig må avlyse ting pga ungene. Nå har jeg møtt meg selv i døra og skjønner dem godt. Det er veldig kjekt å ikke ha masse forpliktelser hengende over seg med et lite krevende vesen i hus. Ta ting litt som det kommer og ikke være avhengig av klokka. Ikke måtte tvinge ungen til å spise et tidspunkt som passer mor. Legge ham litt seinere en kveld fordi han var i godt humør og en hadde lyst å kose seg sammen. For faktisk så har man jo lyst å være sammen med barnet sitt. Mest mulig i grunnen. Så jeg har ikke lenger noe problem med å forstå at en mor tar ut maks permisjonstid og velger deltid etterpå. Heller ikke at far gjør det. I stedet for å gå i karrierefellen. Om jeg kan få bruke mer tid sammen med Gaute, så må jeg innrømme at jeg ikke kommer til å stå på barrikadene for å minske lønnsgapet. Hvis prisen er å måtte gi fra seg tid, er ikke de røde strømpene fullt så viktige for meg likevel. Enda det er 8. mars i dag.

Og da er jo spørsmålet om barnehage for en ettåring neste side av saken. Forskere mener det er for tidlig, og det gjør jo mødre også. Dette er også et tema der jeg har overrasket meg selv. Før tenkte jeg litt nedlatende på mødre som gikk hjemme med ungene sine lenger enn permisjonen. Så gammeldags, vil de ikke ha et liv utenfor liksom. Det finnes jo barnehager! Og trodde alle tenkte litt sånn. Men nå kunne jeg egentlig tenkt meg å gjøre noe slikt selv, og føler nesten at en blir sett litt rart på om en ikke tar mer permisjon. At en velger å prioritere bort ungene for å gå i karrierefella.... Jeg kommer nok til å jobbe til høsten og Gaute skal vel i barnehage, men det blir jammen ikke så enkelt som jeg trodde. . Og da blir jeg jo ikke mindre bekymra av psykologer som sier så små barn kan ta skade av barnehage, og resten av livet vil søke eller jakte på en trygghet de aldri fikk.

Uff.

Nei, nå skal jeg bestille meg boka og lese hva disse damene mener!

Ingen kommentarer

Skriv en ny kommentar

hits